Maridalsvannet var og er byens viktigste drikekvannskilde. Tildigere kunne Maridalsvannet hentes fra Akerselva nede i byen, men etter hvert som elva ble mer og mer forurenset måtte vannet hentes lenger oppover i elva. Fra 1600-tallet ble vann ført gjennom byen i trerørsledninger. Inntaket lå omtrent der Vøyenbrua ligger i dag.
I 1860 ble et nytt vanninntak plassert høyere opp ved Treschowdammen på Bjølsen. Allerede syv år etter ble det flyttet til Maridalsoset. Grunnen var forurensning fra industrien og knapp vanntilgang. For å sørge for mer vann og jevnere flyt i Akerlselva hadde kommunen bygd en demning i Maridalsoset i 1854 som hevet vannspeilet i Maridalsvannet med en meter.
Senere ble det bygd demninger langt inn i Nordmarka som gjorde det lettere å regulere vannstrømmen. De fleste av demningene i elva var imidlertid på private hender som ofte hadde motstridende interesser: Baron Wedel Jarlsberg på Bærums verk eide Nordmarka og Brekke. Han styrte vannstrømmen til sine beov for fløting og sagdrift, slik det hadde vært gjort i århundreder før industrien kom med sine kraftbehov.
"Nykomlingene" som trengte vann til turbinene i fabrikkene lenger ned i elva var frustrerte over plankebaronens grep om vannstrømmen. På samme måte kunne de fabrikkene som lå langt oppe regulere for jevn drift - på bekostning av de farbikkene som lå lenger ned.
På toppen kom kommunens stadig økende uttak av drikkevann til byens befolkning og til brannvesen. Konfliktnivået steg på 1860- og 70-tallet. Eierne av de store fabrikkene samlet seg i en interesseforening, Akerselvens Brukseierforening, for å kjempe til seg mer vann og sterkere kontroll. Brukseierne og den aldrende baronen Wedel-Jarlsberg fant sammen i en avtale som innebar at brukseierne overtok baronens anlegg og drift av fløtingen.
Kommunen måtte finne seg i å kjøpe vann til byens borgere fra brukseierne. På toppen av det hele ble kommunen dømt til å betale erstatning til Nydalens Compagnie for å ha ødelagt for tekstilgiganten ved å ta for mye vann fra elva da vannintaket ble flyttet. På den andre siden slapp kommunen ansvar for fløting og anleggs- og vedlikeholdskostander ved dammene.
Etter 1900 ble bruken av elva mindre viktig både som transportåre og som kraftkilde. Gradvis ble den direkte elvekraften erstattet av den mer pålitelige elektrisiteten, først fra vannkraftanlegg ved elva, men senere fra større kraftverk langt unna.
Problemet med forurensingen ble også tatt mer på alvor. Industriens prosessvann og byens kloakk hadde gjort Akerselva til en "heslig rynke" etter manges mening. Frem til 1840-tallet hadde ikke Christiania noe system for å håndtere avløpsvann og kloakk. Vannet rant i åpne rennesteiner til Akerselva eller fjorden. Den første kloakkledningen ble bygd i 1846, og gikk fra Youngstorget til Akerselva ved Vaterlands bru. Senere ble et økende antall kloakker ført ut i Akerselva.
På 1930-tallet startet arbeidet med å bygge avskjermede kloakker langs elva. I 1971 kom det store gjennombruddet med en stor kloakkledning til Bekkelaget som gjorde det mulig å stanse de direkte kloakkutslippene i Akerselva for godt. Gradvis ble de mange små og store rørene tettet igjen, og elva ble renere og mer velduftende frem mot 1980. Det ble satt ut laksefisker og snart kunne det igjen fiskes og krepses selv langt ned i elva.