Søketips
- Du kan bruke * for å søke på deler av et ord. Et søk på bolig* gi treff på alle ord som starter med bolig.
Søkeresultat
64Schultzehaugen_Lyd [Podcast]
Gården Haugen er utgangspunktet for det stedet som i dag benevnes Schultzehaugen. Gårdene Øvre og Nedre Schultzehaugen ble oppkalt etter Jens Schultz, som kjøpte eiendommen i 1767. Da var det allerede etablert både skinnstamper og flere sagbruk her. Dessuten barkestamper, hvor furubark ble behandlet og benyttet til garving, det vil si preparering av hud til lær. Den driftige Jens Shultz startet i tillegg en finérsag som er å se på et fotografi fra 1860-årene. Ved Schultzehaugen ble det også drevet tre teglverk: Øvreverket, Mellomverket og Nedreverket.
64Schultzehaugen_Lyd2 [Podcast]
Øvre Schultzehaugen med adresse Maridalsveien 33, har ikke lenger finérsag eller andre industrielle spor, men murbygningene fra 1860-årene er bevart. I 1896 overtok Kristiania Indremisjon denne delen og dannet Kristiania hjem for arbeidsløse. Inntil hundre mann fikk arbeid hver dag med å hugge ved, og det ble etter hvert opparbeidet svære vedlagere som dekket store deler av byens behov. Vedhuggeriet var i drift frem til midten av 1950-åra, da det måtte vike for et nybygg. I de eldre bygningene drev misjonen aldershjem for menn fra 1917 til midten av 50-årene. Fram til 2003 var dette hovedkontor for Kirkens Bymisjon og i . I 2012 er det bare privatboliger på denne adressen. Våningshuset på Nedre Schultzehaugen i Maridalsveien 29, eksisterte helt til det brant ned i 1970-årene. I mellomtiden var det lenge direktørbolig for de tre teglverkene i området, Øvreverket, Mellomverket og Nedreverket. Oslo Lysverker overtok Nedre Schultzehaugen og oppførte i 1938 verksteds- og lagerbygninger av tegl her i funksjonalistisk stil. Anlegget dannet en nesten lukket firkant med den gamle hovedbygningen i åpningen ut mot elven. Lysverkenes anlegg var i 2001 fraflyttet, og inn kom Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Omtrent 650 studenter får i dag utdannelse som arkitekter og industridesignere her.
Akerselva - fra rynke til smil [Podcast]
I dag er Akerselva Miljøpark en flott vandring fra Grønland til Kjelsås. Slik har det ikke alltid vært. Industriområdene langs Akerselva sperret lange strekk av elva inne bak gjerder og under fabrikkbygninger, og satte spor med forurensing og utslipp. Tanken om å rehabilitere den forurensede Akerselva og opparbeide parker begynte på 1800-tallet. I 1915 ble de første kommunale palner lagt om å gjenvinne Akerselva som en grønn lunge gjennom byen – ”fra rynke til smil i byens ansikt”. Dette arbeidet skulle ta flere år, og begynte mer med spredte parker enn tanke på å se hele elveløpet samlet. Til det var eiendomsforholdene for komplisert og industrivirksomheten ved elva for viktig. Kommunen kjøpte gradvis ledige tomter og anla parker, først i 1915 nedenfor Ankerbrua. På 1920- og 30-tallet ble flere store tomter etter nedlagte teglverk ved elva som Schultzehaugen, Øvre Foss, Myrens og Bjølsen. Her ble industriområdene opparbeidet til parker fra 1930-årene. Gradvis kom andre områder etter, også i regi av private eiere av områder og bygg ved elva som så verdien i å utvikle eiendommer med historisk sus og nærhet til den stadig mer innbydende elva.
Gårdsbruk, sagbruk, seilduk - utdypende [Podcast]
Området rundt Øvre Foss og Seilduken er typisk for moderne byutvikling på 2000-tallet: der gamle nedlagte industribygg forvandles, eller transformeres, til lokaler for bolig, servicenæring, kunst- og kulturinstitusjoner. For eksempel fremstod Seilduksfabrikken i 2010 som en samlet Kunsthøgskole, med utdannelse innen kunst- og scenekunstfagene for 500 studenter. Lysverkenes gamle lokaler på Nedre Schultzehaugen ble til Arkitektur- og designhøgskolen, og Bjølsen valsemølles kornsiloer fra 1950-tallet ble transformert til et gedigent og prisbelønnet studentboligkompleks i 2001. Dette skaper liv og røre på nye måter, og herfra er det heller ikke langt til den pulserende bydelen Grünerløkka.
Aamodt bru - utdypende [Podcast]
Brua har en meget spesiell historie. Den er en kjedehengebro av jern fra 1851, en av de første i sitt slag i Europa. Delene ble støpt på Nes Jernverk i Aust-Agder. Opprinnelig ble den bygget over Åmotsund ved Drammenselva, i Åmot i Modum. Brua som i sin tid representerte noe av det ypperste innen moderne ingeniørkunst ble fire ganger dyrere enn det kommunepolitikerne i Åmot hadde gått med på. Etter få år ble den også for liten til å ta unna trafikken over elva, og en ny bru måtte bygges ved siden av. Brua forfalt, men den hadde venner som så verdien i dette tidlige stykket norsk ingeniørkunst. I 1952 ble brua demontert og tilbudt Norsk Teknisk Museum. Museet hadde lenge hatt store planer om å reise et nytt stort museumsbygg i Sannergata, med parkanlegg i området som ble kalt "Dumpa" på østsiden av elva opp mot Vøienfallene og industrianleggene til Graah og Hjula. Her lå det flere gamle og mindre industribygninger etter blant annet Foss Bryggeri. Disse skulle rives og erstattes av park og et stort museumsbygg. Parken var tenkt utbygd med tekniske innterninger, bruer og møller som kunne vise eksempler på teknikk og ingeniørkunst. Åmot Bru passet perfekt inn i denne planen. Dessverre kom tilbudet alt for seint - museet fikk hverken tomten eller midler til å gjennomføre de store planene, og hadde bestemt seg for å bygge på Helsfyr. Oslo kommune overtok brua og satte den opp i 1957 ved Seilduksdammen for å binde sammen Schultzehaugen og Øvre Foss i kommunens egen plan for Akerselvapark. I Modum mente mange etter hvert at flyttingen var en skandale, og startet kampanjen "Brua himat" på 1990-tallet.