Sætre Kjeksfabrikk

Sætre kjeks er et av Norges mest kjente varemerker. Kjeksfabrikken startet på en gård i Asker, ble en stor fabrikk på Vålerenga i Oslo og storindustri på Kolbotn før det som et selskap i Orkla ble lagt ned som produkjsonsbedrift og dyrket videre som et rent varemerke.

Gründertiden i Heggedal

Prististe 1888: Den eldste bevarte prislisten i Sætremuseet på Sandaker.Foto: Akershus Fylkesmuseum<br>Foto: Akershus Fylkesmuseum
Prististe 1888: Den eldste bevarte prislisten i Sætremuseet på Sandaker.
I 1883 startet Hans Otto Røhr opp en ny kjeksfabrikk på gården i Heggedal i Asker. Røhr hadde vært i England og lært seg kjeksbaking i 1860-årene. Sin første kjeksfabrikk satte han opp i Drammen i 1871, men etter en brann og økonomiske vansker forlot han Drammen og startet på nytt i Asker i 1883. Bakerimesteren var importert fra England. Det var vanlig at fagfolkene var importert. Røhr hadde konstruert maskinene selv, og fyrte ovnene med ved. Beliggende på landsbygden i Asker kjøpte han råvarer som melk og egg lokalt. Jernbanetransport til hovedmarkedet i Oslo var viktig for lokaliseringen. Kraften tok han fra Verkselven via remtransmisjon.

Bedriften ble aksjeselskap i 1897 og fikk store økonomiske vanskeligheter bl.a. pga opphevelsen av handelsavtalen mellom Norge og Sverige. Sverige var et viktig marked for Sætre. Fabrikken var nærmest konkurs etter en opprivende strid mellom Hans Otto Røhr og styret. Røhr gikk av 1900. Wilhelm Ziener ble ansatt i 1905, først som agent og deretter som disponent. Ziener bygget opp igjen fabrikken, men da den brant i 1905 ble den ikke gjenreist i Heggedal, men flyttet til Oslo.

Mønsterbruk i Østerdalsgaten

Foto: Akershus Fylkesmuseum<br>Foto: Akershus Fylkesmuseum
Arbeidet med å bygge opp fabrikken i Østerdalsgaten på Vålerenga gikk fort, og etter kort tid kunne kjeks produseres der. Bedriften vokste og slet seg gjennom den vanskelige tiden fra 1914 til 1918. Bedriften ble da kjent som en foregangsbedrift hva angår bedriftsvelferd og fremhevet av fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg som en mønsterbedrift. Sætre hadde eget velferdsbygg med garderober, dusjer, badstuer, festsal og kjøkken. Bedriften hadde også hybelhus for arbeidere som kom fra landet. Det var særlig unge jenter, ofte bare så vidt konfirmert. En egen sosialsekretær tok seg av jentene og lærte dem personlig økonomi og å klare seg på egen hånd i byen.

Nansenkjeksen kom i 1922, som en attributt til at Nansen fikk Nobels fredspris.Foto: Akershus Fylkesmuseum<br>Foto: Akershus Fylkesmuseum
Nansenkjeksen kom i 1922, som en attributt til at Nansen fikk Nobels fredspris.
Da den opphetete krigsøkonomien kollapset i 1921 var Sætre kommet i en svært vanskelig situasjon. Wilhelm Ziener ble avsatt og bedriften solgt. Den nye ledelsen, Harald Ohlsen & co, klarte å lose bedriften gjennom, og i 1926 kjøpte Sætre opp de største norske konkurrentene sine; Drammen Kjeksfabrikk, Erbe & Co i Trondheim, von Erpecom i Bergen og Fr. Meyer i Oslo.

Bedriften vokste stadig. Både antall kjekssorter, antall produkter og ansatte økte kraftig. Tross den vanskelige mellomkrigstiden var Sætre på veg mot nye høyder ved krigsutbruddet i 1940. Da var blant annet større investeringer i nytt utstyr iverksatt. Under krigen slet man sterkt på bygninger og utstyr. Bedriften ble definert som strategisk virksomhet og produserte for tyskerne.

Etterkrigstiden bød på nye utfordringer. Næringslivet ble sterkt regulert, og investeringene måtte komme slik som myndighetene anså best. Sætre trengte nye maskiner, men kunne ikke kjøpe dem etter egne planer. Sætre gikk ikke tilbake til sortimentet fra mellomkrigstiden. Det var preget av mange sorter med stort innslag av håndarbeid. Ute i verden baserte man seg på masseproduksjon. Også Sætre fulgte denne trenden. I 1960 var tomten i Østerdalsgaten full utbygget og fabrikken for liten, og et nytt produksjonsanlegg sto ferdig på Kolbotn i 1963.

Moderne industri på Kolbotn

Vaffelovnen til Startkjeksene blir justert. Fra farbikken på KolbotnFoto: Akershus Fylkesmuseum<br>Foto: Akershus Fylkesmuseum
Vaffelovnen til Startkjeksene blir justert. Fra farbikken på Kolbotn
I 1967 tok bedriften steget fullt ut og administrasjonen flyttet til Kolbotn. I 1972 fusjonerte Sætre med Oslo Kjeksfabrikk og hele virksomheten ble samlet i Kornmovegen 1 på Kolbotn. 1970-årene var preget av omlegginger i industrien. Stor turnover og stadige effektiviseringer ga urolige arbeidsforhold. I 1984 ble Borregaard hovedaksjonær, og i 1991 ble Sætre en del av Orkla konsernet ved fusjonen mellom Orkla og Borregaard.

Kjeksmaskin på Kolbotn. Nystekte Cream Cracker på løpende bånd.Foto: Akershus Fylkesmuseum<br>Foto: Akershus Fylkesmuseum
Kjeksmaskin på Kolbotn. Nystekte Cream Cracker på løpende bånd.
Perioden etter 1945 har vært preget av kontinuerlig effektivisering med reduksjon i antall ansatte og tilpassing til stadig åpnere markeder internasjonalt. Sætre har hele tiden vært aktive med produksjonsavtaler med utenlandske fabrikken og oppkjøp ute. Utviklingen med stadig sterke eiere er særlig tydelig, fra den gangen Sætre var den sterke parten i fusjonen mellom de fem største kjeksfabrikkene i 1926 til de seneste tiårene da større krefter har tatt Sætre opp i seg.

I 2000 flyttet produksjonen til Sætres mer moderne fabrikkanlegg i Sverige. Dermed var det slutt med norskprodusert kjeks i stor stil. Men Sætre kjeks er fortsatt en viktig leverandør til norske matvarebutikker.

Tekst: Kari Amundsen, Akershusmuseet 2006

Arkiver:

  • Sætre Museum, Sandakerveien, Oslo – Prislister og foto, samt utstilling
  • Akershus fylkesmuseum, dokumentasjonsmateriale og arkiver. Akershus Fylkesmuseum gjennomførte bl.a. en stor fotodokumentasjon av kjeksfabrikken på Kolbotn i år 2000. (Se nærmere omtale her)

Litteratur:

  • Akershus fylkesmuseum: ”At gjøre de sunde og nærende kjeks til almindelig Menneskeføde mens de nu kun er Luxusføde”. Sætre AS – bedriftshistorisk samling – utstillingsplan, 1998
  • Amundsen, Kari: Sætrekjeks- fra luksusføde til hverdagsmat. I Follominne nr. 38, 2000
  • Wasberg, Gunnar Christie: A/S Sætre kjeksfabrikk: 1883-1893. Kolbotn (Sætre kjeksfabrik) 1983

Sætre kjeksfabrikk i Oslo

Bilde fra Digitalt Museum, A-20027/Ua/0019/136, Foto: Wilhelm SkappelEtter brann ved den første kjeksfabrikken i Asker flyttet Sætre til Vålerenga i Oslo i 1905. Her ble det bygd opp en moderne kjeksfabrikk som ble en stor arbeidsgiver særlig for kvinner. Tomten på Vålerenga ble utbygd gradvis i takt med at Sætre vokste til å bli landets ledende kjeksfabrikk bl.a. gjennom strategiske oppkjøp av konkurrenter.

Ved inngangen til 1960-tallet var det ikke ekspansjonsmuligheter igjen i Oslo, og produksjonen hadde behov for modernisering. Det ble bygd en ny fabrikk rett over kommunegrensa i sør - på Kolbotn i Oppegård.

Den gamle kjeksfabrikken på Vålerenga ble omgjort til kontor- og industrilokaler for små bedrifter og organisasjoner. 

Sætre kjeksfabrikk i Heggedal - Asker

Agnes Røhr i hagen, Sætre Gård. Fotografert av hennes far Paul Røhr, sønn av Hans Otto RøhrFoto: Røhr, Paul Knoph / Norsk Folkemuseum <br>Foto: Røhr, Paul Knoph / Norsk Folkemuseum
Agnes Røhr i hagen, Sætre Gård. Fotografert av hennes far Paul Røhr, sønn av Hans Otto Røhr
Kjeksfabrikken Sætre startet i 1883 av Hans Otto Røhr på gården Heggedal i Asker. Røhr hadde lært kjeksbaking i England, og importerte også arbeidskraft derfra da han gjorde sitt andre forsøk på å etablere kjeksfabrikk. Han konstruerte selv de tekniske anleggene med vedfyrte ovner.  Fabrikken hold til i Heggedal til den brant ned i 1905. Sætres nye styre og disponent bestemte da å flytte fabrikken til Oslo. 

Grunnlagt: 1883

Avviklet: 2000

Adresse: Kornmoveien 1 (Kolbotn) / Østerdalsgata Oslo

Kilde: Amundsen, Kari: Sætrekjeks- fra luksusføde til hverdagsmat. I Follominne nr. 38, 2000