Nøsted Bruk

På Nøsted i Drammensbydelen Tangen vokste det i løpet av 1900-tallet frem en trevarefabrikk som slo seg opp på trefiberplaten Nøstex. Såkalte wallboards ble et stort masseprodukt i byggindustrien i etterkrigsårene, og på 1950- og 60-tallet var det gode år for industrien, med mange etableringer og stor økning i produksjonskapasiteten. For stor, viste det seg. Fabrikken gikk konkurs i 1976.

Nøsted Bruk (Ingressbilde)

Nøsted Brusk fasade mot Svelvikveien

Industristedet Nøsteds historie kan spores tilbake til den forgjeldede svenske løytnanten Mathias Maaneschiold, som eide matrikkelgården Nordby i Skoger hovedsogn. I 1693 så seg tvunget til å avhende den ærverdige gård, som i sin tid hadde ligget under Kronen. Kjøper var skipper Meinert Hanssøn. Skipperen solgte gården videre i 1717, men var blitt så knyttet til stedet at han først skilte ut til eget bruk: Plassen Nøstet under Nordby. Plassen ble i 1838 skyldsatt som matrikkelgård og solgtes seks år senere til bonden Ideus Lind. Og her starter den egentlige industrihistorien.

Lerretsveveri og dampveveri

Ideus Lind var en foretagsom mann som raskt så de muligheter den idylliske gården helt nede ved Drammensfjorden bød på. Han ga opp gårsdriften, kjøpte 10 brukte vevstoler fra England og startet et mindre lerretsveveri.

Dette fattet den tyske forretningsmannen Konrad Warnecke fra Hamburg stor interesse for. I 1849 kjøpte han eiendommen for 7.000 speciedaler (28.000 kroner), bygget et stort dampveveri, og ansatte drammenseren Chr. Wriedt som bestyrer. Men Wriedt sluttet for å starte bryggeri, og i 1857 overdro Warnecke alt han hadde bygget opp til et interessentskap med kjøpmann Jørgen Fuglesang i spissen. Salgssummen var nå 34.000 speciedaler, 136.000 kroner.

I 1871 flyttet veveriet til Vestfossen for å få billigere drivkraft. Der ble det ble slått sammen med Vestfossen Spinderi & Væveri, men ble nedlagt i 1880 etter en brann.

Fra tekstil til treforedling

Fuglesang hadde allerede i 1874 solgt Nøstet for 12.500 speciedaler (50.000 kroner) til firmaet Bache & Gram-industripionerene Jens Gram og Thorleif Bache. I 1881 overtok Gram som eneeier og bodde på stedet til sin død i 1912.

Gram gjorde bruket om til en treforedlingsbedrift. På det meste hadde bruket 300 ansatte.

I denne tiden vanket mange kunstnere på Nøsted Bruk, blant de som i perioder bodde på Nøsted var Christian Skredsvig, Hans Heyerdahl og Nils Gude. Eilif Peterssen var Grams svoger.

Fagforening og arbeidsgiverforening

Hovedsaklig sagfolk ved slutten av 1890-årene.Foto: Made In Drammen<br>Foto: Made In Drammen
Hovedsaklig sagfolk ved slutten av 1890-årene.
I 1892 ble Drammens bruks- og tomtearbeiderforening stiftet, og her ble flere av arbeiderne ved Nøsted Bruk medlemmer. Samtidig var eieren, Jens Gram, primus motor i arbeidet for å stifte en organisasjon av arbeidsgivere, som etter hans forslag fikk navnet Norsk Arbeidsgiverforening da den ble grunnlagt i 1900.

Arbeidsstokken ved Nøsted Bruk rundt 1890.Foto: Made In Drammen<br>Foto: Made In Drammen
Arbeidsstokken ved Nøsted Bruk rundt 1890.
Grams betydelige posisjon i denne foreningen spilte trolig en rolle da arbeiderne ved Nøsted Bruk i 1902 dannet sin egen fagforening. Enigheten var ikke stor blant arbeiderne, idet omtrent halve arbeidsstyrken gikk imot, men omsider ble det vedtatt å danne Tangens bruks- og tomtearbeiderforening, som ble innmeldt i Arbeidsmandsforbundet, navnet ble i 1934 endret til Nøsted Bruk fagforening.

I 1904 ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet, men allerede året etter ble den utmeldt. Hva hadde skjedd? Jo, foreningen maktet ikke å betale medlemskontingenten. Først i 1911 var finansene i orden og foreningen hadde igjen råd til å  være medlem av Arbeiderpartiet.

Sagbruk og høvleri

Høvlerifolkene ca. 1896.Foto: Made In Drammen<br>Foto: Made In Drammen
Høvlerifolkene ca. 1896.
De nye eierne satset på tømmer som råstoff, og omgjorde eiendommen til sagbruk og høvleri, Nøsted Bruk, som fra starten av hadde to sagrammer og to høvler.

I januar 1890 brant hele høvleriet ned, men ble straks gjenoppført med fire rammer, to store høvler, kassebordskjæreri og stavskjæreri, med 120-130 ansatte ved full drift. Produksjonen besto av høvellast, høvlede og uhøvlede kassebord, samt alminnelig stav m.v. I årene 1875 til 1915 ble det i gjennomsnitt produsert ca. 6.000 standard trelast i året, mest i de første årene. Lasten ble stort sett eksportert. 

Arbeidet gikk døgnet rundt i to 12-timers skift. Lørdag var lønningsdag, og arbeiderne måtte stå pent i kø opptil 2-3 timer på lønningskontoret før de fikk pengene sine. Lønnen var på denne tiden kr. 1,50 om dagen for ileggere, kr. 2,40 for pussere og klyvsaggutter, og 3 kroner dagen for høvlere og klyvere. På tomten og i bordhuset var det mye akkordarbeide med akkordlag på fire og fire mann som kunne tjene rundt 3 kroner dagen. Det ble også tatt inn opptil 20 mann på daglønn,til rundt 2 kroner dagen

Arbeidernes kår

Mange av arbeiderne bodde i den gamle Glassverksbrakken ”Norge”, og barna fulgte faren på jobben fra de var 12-15 år gamle. Bruket var i drift i sommermånedene, og folk måtte slite hardt for en ukelønn på 16-18 kroner.

Om vinteren da isen la seg på fjorden stanset arbeidet opp. Da var det å ta fatt på tømmerhugst for å overleve, men denne var enda dårligere betalt, mange tjente ikke mer enn 1 krone dagen.

Det ble ikke mye penger å sende hjem til familien, kone og unger levde på kreditt hos kjøpmannen vinterhalvåret igjennom, og da bruket startet opp igjen om våren satt mange med stor gjeld.

Billig mat fikk man i garnsild, den kostet en krone for en full fliskurv, og så ble det kokt sild, stekt sild og grøt vinteren igjennom. Brød var det lite av. Skolegang begrenset seg til to dager i uken for ungguttene som fulgte faren på bruket, resten av tiden måtte de arbeide.

Arbeidsvilkårene var fortsatt harde, og lønningene snaue. Om sommeren hendte det at to arbeidere, med 12 timers arbeidsdag, delte på jobben til en arbeider som var på militærtjeneste, slik at det ble 18 timers arbeidsdag på hver. Da arbeidet den ene fra kl. 18 til kl. 12 neste dag, mens avløseren arbeidet fra kl. 12 til kl. 6 neste morgen. På denne måten kunne de tjene 27-28 kroner i uken.

Noen skaffet seg også en biinntekt ved å drive laksefiske om natten. Men pengene hadde ben å gå på, og fagforeningskassereren gjorde derfor ofte avtale med arbeiderne om at de skulle betale kontingenten med det samme de fikk sin lønn. Dette medførte praktiske problemer, for bedriften hadde nedlagt forbud mot å ”selge fagforeningskvitteringer” på brukets eiendom.

Bruket går konkurs, et nytt selskap overtar

Thorbjørn Kristoffersen med Nøsted Bruks siste hest.Foto: Made in Drammen<br>Foto: Made in Drammen
Thorbjørn Kristoffersen med Nøsted Bruks siste hest.
Noen tariffavtale hadde arbeiderne ikke hatt, men i juni 1912 mannet de seg opp og sendte krav til Jens Gram. Tariffavtale ble opprettet og lønnen til kappere ble satt til 42 øre timen, for oppmålere til 40 øre timen.

Allerede i september ble lønnen nedsatt til henholdsvis 40 og 35 øre timen som følge av innskrenkninger foretatt ved bruket, tidene var dårlige og endte med Nøsted Bruks konkurs i 1914. Da var Jens Gram for lengst avgått ved døden, og bruket var overtatt av hans to sønner som drev det et par år.

I 1915 ble det hele solgt til et nytt selskap, A/S Nøsted Bruk, med Kristian Rømcke fra Fredrikstad som disponent i spissen for en rekke ”fredrikstadkarer” som fikk gratis hus, lys og ved samt ukelønn og helligdagstillegg.

Dette førte til en del misnøye blant arbeiderne, for det var dårlig med arbeid den første tiden etter at det nye selskapet hadde overtatt. Stemningen bedret seg etter at man fikk en tariff med akkordbestemmelser for en del av folkene.

Det var god omsetning under første verdenskrig og mesteparten av produksjonen gikk til eksport. Bruket eide fire båter som nærmest gikk i fast rute på Newcastle under hele krigen. På denne tiden hadde bruket rundt 150 ansatte.

I 1917 brant bruket igjen ned til grunnen, men ble raskt gjenoppbygget som høvleri og kassebordfabrikk, og allerede sommeren 1918 sto høvleriet ferdig og kunne settes i drift som et av landets største høvlerier, med fem høvelmaskiner, seks kløvsager (klyvere) og kasseskjæreri, med en grunnflate på 1.500 kvm. Sagen ble ikke gjenoppbygget.

Senere ble det oppført et lagerhus med 1.300 kvm gulvflate. Dampanlegget var på 500 hk.

De harde 1920-årene – streiker, arbeidskonflikter og ny konkurs

Hest på gruppebilde: Arbeidsstokken ved Nøsted Bruk i 1924/25.Foto: Made in Drammen<br>Foto: Made in Drammen
Hest på gruppebilde: Arbeidsstokken ved Nøsted Bruk i 1924/25.
I 1919 ble det igjen tarifforhandlinger, som førte til en ukelønn på 92 kroner for tomtearbeidere, 87 kroner for mestre og 80 kroner for saggutter, maskinarbeidere m.v. Samme år ble 8-timersdagen gjennomført med 12,5 prosent tillegg til lønnssatsene. 1920-årene ble en periode med konflikter, lønnsnedslag, driftsinnskrenkninger og arbeidsløshet.

Den første streiken i 1921 varte i 7 uker og resulterte i et meglingsforslag med lønnsreduksjon på til sammen 10 prosent, som ble godtatt fordi arbeiderne ikke hadde økonomisk evne til å fortsette streiken.

Disponent Rømcke avgikk ved døden, og Nøsteds nye leder, disponent Johan Mürer, kom også fra Fredrikstad. Han mente at arbeiderne måtte bli enda mer oppofrende overfor bedriften, og at det var en stor uskikk å kreve overtidsbetaling, selv var han villig til å arbeide hele natten for å kunne tjene bruket, sa han. Han var dårlig likt av arbeiderne.

Tariffrevisjonen samme høst førte til ytterligere 10 prosent lønnsreduksjon, og timelønnen for tilfeldig dagarbeid ble kr. 1,25. Ferien ble satt til 8 dager. 

Ut på høsten i 1921 stanset bruket opp igjen av økonomiske årsaker. Etter 12 uker ble det satt igang  med redusert maskinkapasitet og innskrenket mannskap. Tingene gikk ikke like greit som i Rømckes tid. ”Årsaken er nok den at Nøsted Bruk har fått en ny farao som ikke kjenner Israel”, konkluderte fagforeningssekretær Tollef Hermansen.

Årene som fulgte var preget av lønnsnedslag, driftinnskrenkninger og lockout. I 1924 sto bruket 13 uker, i 1926 hele 8 måneder, samtidig med at lønningene ble redusert med 17 prosent.

Kursfallet på pund hadde gitt bedriften et tap på en halv million kroner, og det var mer enn Nøsted Bruk kunne tåle. Fire måneder inn i 1927 var bruket konkurs. I 1928 ble det spikret noen daddelkasser, men så var det full stans igjen ut året og neste år.

Arbeidsledigheten innen sagbruksindustrien var uhyggelig stor i disse årene. Disponent Mürer tilbød en del av arbeiderne å overta bruket med ham som leder, men fikk avslag. 10 mann med stor forsørgelsesbyrde fikk nødsarbeide av Drammen kommune, resten måtte klare seg så godt de kunne.

Johan Bjerknes redder Nøsted Bruk fra nedleggelse

Det endte med at Riksforsikringsanstalten (Rikstrygdeverket), som hadde pant på kr. 250.000 i bruket, overtok konkursboet for å redde en del av sine penger, deretter satte de i gang med å slakte boet og selge maskinene. Da ble det fart i arbeiderne.

Fagforeningsformann Tollef Hermansen gikk til Johan Bjerknes ved Hotvedt Dampsag og ba ham redde arbeidsplassene deres. Arbeiderne sa seg villige til å gå ned 15 prosent i lønn i to år, for deretter å gå over på tarifflønn.

Bjerknes hadde allerede, sammen med sin medeier i Hotvedt, Ole N. Krekling, vært interessert i å overta Nøsted, for å drive de to brukene sammen, med bedret økonomi for begge bruk som siktemål. Han regnet på det og sa ja, selv om han mente det var vanskelig å få med folk som ville sette penger i et så tvilsomt foretagende. Men han klarte det.

Nyttårsaften 1929 ble Bjerknes og arbeiderne enige om en ny start, og den 22. januar 1930 kunne Bjerknes og Krekling undertegne en avtale om kjøp av Nøsted Bruk for 150.000 kroner. Det ble dannet et interessentskap bestående av Johan og Ole Bjerknes, Ole Krekling og Johan Hobbelstad som overtok under navnet Nøsted Bruk, senere tiltrådte Laura Hobbelstad og lensmann Hellik Raaen som medeiere. Bruket ble dermed reddet fra nedleggelse.

Kapping av skurtømmerKapping av skurtømmerI juni 1930 kom bruket i gang igjen. To klyvsager sto igjen, den ene var solgt av Riksforsikringsanstalten  og måtte kjøpes tilbake av Bjerke. I høvleriet var det nok av maskiner, men ingen materialer å arbeide med, og det var ikke stort å gjøre den første tiden.  Ut året 1930 gikk bruket med et underskudd på 10.000 kroner, av en omsetning på kr. 145.000.

Det ble skapt arbeidsplasser til ca. 30 mann det første året, med en timelønn på 70 til 90 øre for arbeidere og en krone for mestre, men ettersom det sjelden var hele arbeidsuker ble økonomien så som så for de ansatte.

Etter en iherdig innsats lyktes det omsider å opparbeide en kundekrets, særlig i Oslo. I 1932 ble en dobbelt sirkelsag kjøpt fra Evjen sagbruk, og sagbruksdriften kom i gang igjen etter 15 års stillstand. Fra 1933-34 begynte forholdene å bedre seg og lønningene ble gradvis hevet, dessuten ble ferien forlenget fra 8 til 9 dager.

For første gang på lenge begynte Nøsted Bruk igjen å få økonomisk ryggrad. ”Du verden for et slit”, fortalte senere Johan Bjerknes’ nærmeste medarbeider, Gjermund Moum: ”Johan Bjerknes sto i sent og tidlig, og han slet virkelig hardt. Eierne av bruket stilte alle sine eiendeler, store skoger og svære gårder til sikkerhet, men å få lånt penger var så å si umulig. Det var nesten med gråt og tenners gnissel de så vidt fikk skranglet sammen midler nok til driftskapital.”

Produksjonen var basert på høvellast og kassebord for eksport, fra midten av 1930-årene bare innenlandsk salg med en produksjon på 2.000-3.000 standard trelast pr. år og en arbeidsstyrke på 50 ansatte.

Firmaet ble på denne tid hovedinteressent i A/S M. Gulbrandsen & Nøsted Bruk i Oslo, som drev trelastutsalg ved Sørenga. Det var således en levedyktig bedrift Johan Bjerknes etterlot seg da han døde i 1938 og ble etterfulgt som daglig leder av sin kompanjong Johan Hobbelstad.

Wallboardfabrikken settes i gang

Nøstex-hytte på Drammensmessen 1954. Hytten var tegnet for å vise riktig anvendelse av trefiberplater. Ytter- og innervegger, tak og gulv består av plater av forskjellige typer.Foto: Made in Drammen<br>Foto: Made in Drammen
Nøstex-hytte på Drammensmessen 1954. Hytten var tegnet for å vise riktig anvendelse av trefiberplater. Ytter- og innervegger, tak og gulv består av plater av forskjellige typer.
I 1936 dro Johan Bjerknes og Ole N. Krekling til Sverige for å kjøpe sagrammer og annet maskineri fra et sagbruk i Karlholm som skulle rives til fordel for en wallboardfabrikk.

Finpussemaskinen i wallboardfabrikkenFoto: Made in Drammen<br>Foto: Made in Drammen
Finpussemaskinen i wallboardfabrikken
I løpet av kort tid var fremstillingen av wallboard, dvs. trefiberplater for bygningsindustrien, blitt svært viktig i finsk og svensk treforedlingsindustri.

I Gjøvik hadde en wallboardfabrikk på Hunton Bruk allerede vært i gang i fire år, og da kunne det kanskje være mulig å få til noe lignende i Drammen. Bjerknes var betenkt og mente at man i første rekke burde satse på en bedrift som bare omfattet sagbruk, høvleri og kassefabrikk.

Etter Bjerknes’ død tok Krekling opp tanken om et aksjeselskap for en wallboardfabrikk. Skogeierne ble umiddelbart begeistret for ideen. Plater til vegger, tak og gulv laget av råstoff fra skogene frigjorde for eksport av store kvantiteter. Og i Sverige brukte man 60.000 tonn wallboard årlig innenlands, mens Norges produksjon var på 4.000 tonn.

Wallboard, trefiberplater for bygningsindustrien, ble en viktig nyvinning for  treforedlingsindustriens. Det første patentet for fremstilling av trefiberplater ble tatt ut i 1772, men først i 1890 ble fremstillingen gjort maskinelt. I 1901 ble materialet godkjent til isolering, og samme år ble ordet wallboard tatt i bruk.

Den første fabrikken, amerikanske Minnesota and Oregon Paper Pulp Company, startet opp i 1911 med produksjon av insulit-plater, den første i Europa var masonittfabrikken i Nordmaling, Sverige, som ble anlagt i 1928-29. Masonit-platene ble innledningen til wallboardplatenes seierstog over hele verden.

I 1938 hadde Sverige 13 fabrikker for fremstilling av ulike sorter bygningsplater, med en samlet produksjon på 92.000 tonn eller 26,8 mill. kvadratmeter plater, hvorav 70.000 tonn ble benyttet innenlands, resten til eksport. Men også andre land, deriblant England, Frankrike og Sveits, var i ferd med å bli selvhjulpne på bygningsplater, hvilket tilsa at man først og fremst burde ta sikte på hjemmemarkedet.

I Drammen ble det i første omgang satset på porøse treplater. Dette var et produkt og en metode som var fri, mens fremstillingen av pressede (harde) plater fortsatt var patentbeskyttet. Planen var å utvide til pressede plater etter at patentet var utgått.

Fabrikken ble bygget med en kapasitet på 5.000 tonn plater årlig.  Fremstilling av platene foregikk etter en mekanisk metode, omtrent som ved fremstilling av tremasse. Den flytende massen ble tilsatt lim og andre impregneringsstoffer – slik at den ferdige platen fikk stor motstandskraft mot fuktighet.

Platene hadde stor isolasjonsevne for kulde og varme, man regnet med at en ½ toms plate hadde en isolasjonsevne som tilsvarte en 2 toms planke, 8 tommers mur, og 18 tommers betongstøp. De egnet seg derfor godt til innvendig paneling av hus, fortrinnsvis i trebygninger. Man kunne klistre tapet rett på platene og man kunne også male dem med oljemaling eller behandle dem med murpuss.

Krigen kommer

Det nyopprettede aksjeselskapet innledet en ny epoke på Nøsted Bruk med sin wallboardfabrikk som sto ferdig for produksjon av porøse trefiberplater (Nøstex-plater) vinteren 1939/40. I 1947 ble den utvidet til også å omfatte pressede plater.

Som byggeleder og driftsleder ble ansatt den svenske ingeniør John Boija, som i fem år hadde vært tilknyttet wallboardindustrien i sitt hjemland og senere hadde ledet ombyggings- og moderniseringsarbeidet ved Hurum Fabrikker.

Drammens Tidende hadde en helsides reportasje om begivenheten: ”Verdifull nyskapning i distriktets industri”, het det i overskriften: ”Nøsted Bruks nye fabrikk for bygningsplater i drift om et par måneder. Bedriften vil skaffe beskjeftigelse til 40-50 arbeidere og bruke 15.000 kbm trevirke pr. år.” Videre skrev avisen bl. a.:

”Den nye fabrikken ved Nøsted har fått en heldig og hensiktsmessig beliggenhet. Det har stor betydning at en slik fabrikk blir bygget i tilknytning til sagbruk. Den kan nemlig i ikke liten utstrekning utnytte avfallsved fra sagbruket. Dertil kommer at ethvert trelastbruk alltid får en del last som er lite egnet for skur, men som er ypperlig skikket til fremstilling av bygningsplater. Når det av og til har vært nevnt at wallboardfabrikkene kan drives med utelukkende avfall som råstoff, så skyldes dette en misforståelse. Kravet til kvalitet er øket så sterkt også på dette området, at hvis man overhodet skal være konkurransedyktige, må man bruke fullverdige råstoffer.”

Krigens komme til Norge medførte en forsinkelse av igangsettingen. Før 9. april var det blitt produsert bare 6.295 kvadratmeter bygningsplater, til dels av forbausende god kvalitet.

Etter krigsutbruddet var Norges Bank ikke villig til å utbetale Nøsted et allerede innvilget lån på 300.000 kroner. Fabrikken måtte stanse og alle arbeiderne sluttet. Det manglet 225.000 kroner for å fortsette produksjonen.

Den 2. juli kom fabrikken i gang igjen, etter at bedriften hadde klart å skrape sammen litt kapital. Fra nå av gikk maskinene for fullt, og Nøstex-platen ble avertert i Oslo-avisene. Hunton Bruk hadde brent ned høsten 1938 og var ennå ikke kommet i gang igjen etter brannen, Nøsted Bruk var derved en stund alene på det norske wallboard-markedet.

I 1940 ble det brukt 10.550 tonn trefiberplater i Norge, hvorav mer enn halvparten var blitt importert. Fabrikken beskjeftiget fra begynnelsen av ca. 80 mann, med skiftarbeid for de som sto ved maskinen. Lønnen ble tariffestet til mellom kr. 1.23 og 1.31, med et tillegg på 4 øre for skiftarbeiderne. De tyske okkupantene var gode kunder, som bestilte flylemmer og brakker, noe som førte til full drift ved høvleriet.

Gjenoppbyggingen av Norge – en oppgangstid

Juletreet på silobygget, et kjært syn for folk i vid omkretsFoto: Made in Drammen<br>Foto: Made in Drammen
Juletreet på silobygget, et kjært syn for folk i vid omkrets
Gjenoppbyggingen av Norge etter krigen ga Nøsted en rekke gode år. I 1947 ble de første utvidelsene foretatt, de fortsatte kontinuerlig. ”Det er aldri stille for byggevirksomhet på Nøsted, blir det sagt”, skrev Fremtiden.

I 1948 ble avdelingen for harde plater ferdig og senere utvidet til en kapasitet på 12.000 tonn, mens sagbruket og høvleriet ble modernisert. Produksjonen av spesialplater som vinyl, sontex, perforert og asfaltplater økte jevnt.

Også den sosiale siden ble godt ivaretatt. Et bedriftsidrettslag, som var blitt stiftet i 1940, kom først i gang i 1945. I 1947 ga bedriften 7.000 kroner til innkjøp av tomt for et feriehjem i Knivsvik ved Holmsbo, og senere sikret foreningen seg et tilliggende område på 10 mål.

Våren 1948 døde disponent Hobbelstad og ble etterfulgt av Oddvar Bjerknes. Etter hans initiativ ble Nøsted Bruks musikkorps startet i 1951.

Finpussemaskinen i wallboardfabrikkenFoto: Made in Drammen<br>Foto: Made in Drammen
Finpussemaskinen i wallboardfabrikken
I 1950 var det norske forbruket av wallboard 7 ganger så høyt som før krigen. Wallboardfabrikken beskjeftiget i 1952 i alt 142 arbeidere med en brutto, gjennomsnittlig timelønn på kr. 3.62. Det var lavere enn ved noen av de fire andre norske plateprodusentene. I tillegg arbeidet 30 arbeidere ved brukets sag og høvleri, de tjente opptil kr. 200 pr. uke.

Mye forskjellig ble produsert, og man var den gang ikke så nøye på hva man egentlig produserte. Bedriftens beslutning om å produsere bygningsplater tilsatt arsenikk for eksport til tropiske strøk, førte riktignok til mange møter og konferanser, arbeiderne ønsket at alle sikkerhetsforanstaltninger skulle være tatt, og krevde full lønn dersom noen skulle bli skadet under behandlingen av produktet. Dette gikk ledelsen med på, og ga også et tillegg på 10 øre timen for de som arbeidet med de arsenikk-tilsatte platene. Det hele gikk bra og det ble senere bare utbetalt erstatning til én arbeider som fikk utslett.

Konkurransen begynte etter hvert å merkes: Hunton Bruk var for lengst oppegående igjen etter brannen, i 1942 startet Berger Langmoen A/S opp og i 1950 satte Treschow-Fritzøe og Norsk Wallboardfabrikk i gang produksjon av bygningsplater.

Rammeplan for videre utbygging

Skiping av Nøstex-plater fra TangenkaiaFoto: Made in Drammen<br>Foto: Made in Drammen
Skiping av Nøstex-plater fra Tangenkaia
For å kunne stå sterkt i konkurransen, nasjonalt som internasjonalt, ble det i 1957 lagt opp en rammeplan for bedriftens videre utbygging, en plan som omfattet alle avdelinger delt inn i forskjellige etapper,  med sikte på å skape en så lønnsom og konkurransedyktig produksjon som vel mulig. Planen tok sikte på å dekke de nærmeste 7 år.

Første etappe, en stor fabrikkbygning i to etasjer med en grunnflate på ca. 1300 kvadratmeter, ble realisert i 1959. Bygningen ga plass for en opptagermaskin for den del av produksjonen som omfattet harde plater, samt en 4000 tonns hydraulisk presse, som kunne presse 40 plater i standardformat om gangen.

Videre ble det montert et omfattende helautomatisk transportutstyr mellom maskinene, og det ble innkjøpt en malemaskin med en kapasitet på 60 tonn i døgnet, samme kapasitet som de syv malemaskinene bedriften tidligere hadde hatt til sammen.

Tiltakene ga en produksjonsøkning på 25-30 prosent i første omgang, med et mål på 18.000 tonn harde plater i året. Mye av det nye utstyret var produsert ved Nøsted Bruks eget verksted. Samme år tok bedriften i bruk et nytt herdingsanlegg, tilpasset den nye fabrikkbygningen, med en gulvflate på ca. 2.600 kvadratmeter.

På dette tidspunkt hadde bedriften rundt 290 ansatte, som kunne glede seg over å betjene det mest moderne maskineri som fantes på verdensmarkedet, hele anlegget var automatisert så langt det sto i menneskelig makt å gjøre det. Dermed kunne den nye, helautomatiske pressen betjenes av tre mann på hvert skift.

Fellesmarkedet banket på døren, og da mente nok de fleste at norsk treforedlingsindustri med trygg optimisme kunne se fremtiden i møte. ”Vi skulle så inderlig gjerne ha skrevet under på dette uten videre,” sa disponent Oddvar Bjerknes i et intervju:

”Mye mulig vil det også bli fryd og gammen. Men for øyeblikket skal vi for vår del intet kunne si noe med sikkerhet for de nærmeste år. Det vi vet, er at vi må kjempe til det ytterste for å kunne hevde oss i konkurransen. Vi må gjøre det ved å levere et virkelig kvalitetsprodukt, vi må sørge for å nå en så stor produksjon pr. mann og pr. time som det i det hele er mulig. Vi vet nemlig at våre konkurrenter på det internasjonale marked arbeider med et adskillig lavere lønnsbudsjett enn hos oss her i Norge. Det vi på vår side har å stille opp, er vår billige elektriske energi, men det er dog ikke nok til å innhente det forsprang som våre utenlandske konkurrenter har med sitt lavere lønnsbudsjett. Dette forsprang kan vi bare innhente med en gjennomført rasjonell produksjon, minst mulig tomgang og med den høyest mulige produksjon for hver betalt arbeidstime.”

Nøstex-platen erobrer Norge

Da bedriften i 1940 startet opp produksjonen av bygningsplater, hadde den en kapasitet på 7000 porøse plater. Før moderniseringen var kapasiteten ca. 17.000 tonn harde plater og 9000 tonn porøse plater. Med den nye pressen steg produksjonen til 22.000 tonn, med muligheter for ytterligere ekspansjon.

Mens salget av porøse plater stabiliserte seg, var salget av harde plater jevnt stigende, og det var også på dette felt man hadde eksportmuligheter. I Europa hadde bruken av bygningsplater ikke på langt nær det omfang som i Norge, hvor forbruket var 20 kg pr. innbygger. En stor avtager som England hadde et forbruk på bare 5 kg pr. innbygger. For å øke dette markedet rustet Nøsted Bruk seg til tennene.

Utgangspunktet var bra. Kombinasjonen sagbruk – høvleri – wallboardfabrikk ble regnet som den mest rasjonelle måte å utnytte trevirket. Knapt en flis falt til jorden på Nøsted uten at den ble snappet opp av et transportbånd og anvendt i plateproduksjonen, hvor det gikk med ca. 80.000 kbm virke pr. år, dvs. rundt 10 prosent av Buskerud fylkes samlede årsavvirkning.

Men bare halvparten av råstoffet kom i form av tømmer, resten som hon og avfall fra såvel Nøsted som en rekke andre sagbruk. ”Det går så utrolig fort i våre dager”, sa Bjerknes: ”Det tømmerlasset som bonden kjører inn på tomta kan han, hvis det skulle være noe om å gjøre, to timer senere hente som plater, porøse eller harde. Prima vare. Sekunda vare blir vraket og går tilbake for å prøve prosessen nok en gang.”

Til hele bedriftens plateproduksjon trengtes 48 mann, de øvrige 230 ansatte var beskjeftiget ved sagbruk, høvleri, på tomt, ekspedisjon eller lager, samt det viktige løpende vedlikehold.

1960-årene: Skjerpet konkurranse

1960-årene var preget av hard konkurranse på priser og kvalitet i wallboard-markedet. En rekke nye fabrikker dukket frem i Amerika og Europa, samtidig som det fant sted en utstrakt spesialisering. Resultatet ble overproduksjon og vanskelige avsetningsforhold.

Men Bjerknes håpet at den store boligbyggingen etter krigen ville fortsette og føre til bedre balanse mellom produksjon og etterspørsel. Og Nøsted gikk fortsatt bra. I 1962 hadde bedriften anskaffet en del nytt maskineri for produksjon av en ny panelplate, som ble betegnet som en revolusjonerende nyhet innen wallboard-industrien, en stabil universalplate som bl.a. ble godkjent til direkte bruk på reisverket som eneste innvendige kledning på yttervegg. Den erstattet dermed det konvensjonelle rupanel.

Antall ansatte var redusert til 255, mens produksjonen av wallboard var øket til ca. 29.000 tonn årlig, fordelt med 22.000 tonn pressede plater, 5.000 tonn porøse plater og 2.000 tonn av den nye panelplaten. Sagen og høvleriet hadde en kapasitet på 3000 standard skurlast og like mange standard høvellast. Omkring halvparten av produktene ble solgt innenlands, resten utenlands.

Nytt utvidelsesprogram

1960-årene var en god tid for Nøsted Bruk. Arbeiderne ga uttrykk for at de hadde en trygg og god arbeidsplass, en moderne og ekspansiv bedrift som stadig økte i omfang. Bedriften hadde fast bedriftslege og sykepleierske med moderne kontorer, feriehjem for arbeiderne og sommerhytter for funksjonærene, støtte til boligbygging samt en rekke andre stimulerende tiltak som et stort musikkorps, sangkor, bedriftsidrettslag og bibliotek.

Men hvor lenge kunne de gode tidene vare? Kombinasjonen sagbruk – høvleri – wallboardfabrikk var 20 år tidligere blitt regnet som den mest rasjonelle måte å benytte trevirket på. Slik var det ikke lenger. I 1965 ble sagbruket nedlagt og den gamle sagen revet – den siste sagen i Drammen som tok tømmer som var fløtet nedover Drammenselven.

Sagen ble erstattet av et nytt lager for ferdigvarer på 3600 kvm, med tilførsel fra fabrikken via tunnel. Like etter ble også høvleriet nedlagt, mens produksjon av trefiberplater overtok. Klimaet i treforedlingsbransjen var opphetet, bedrifter som tidligere konkurrerte mot hverandre innledet nå samarbeide for å stå bedre rustet til å stå imot det harde presset utenfra.

Nøsted Bruk hadde valgt spesialisering og høyere foredling, og investerte store summer for å få et bedre utgangspunkt – ni millioner kroner på to år. En opptagermaskin for panelplater ble installert, en 27 tonns dampkjele med en produksjon på 11 tonn i timen, en skrå-risteovn for trebrensel, en defribrator som fikk den samlede kapasitet opp i 150-160 tonn masse pr. døgn, en ny raffinator til maling av masse, et nytt flishuggeri og et flisvaskeanlegg samt avsugningsanlegg for pussemaskiner kombinert med ventilasjonsanlegg, oppdelingsautomat for småformater og ny fres for panelplater.

Eksteriør fra nybyggingen på Nøsted 1970/71Foto: Made In Drammen<br>Foto: Made In Drammen
Eksteriør fra nybyggingen på Nøsted 1970/71
I 1966 vedtok bedriften et nytt utvidelsesprogram over flere år, med en kostnadsramme på 20 millioner kroner i nye bygninger og maskinelt utstyr. Arbeidene tok til i 1970. Produksjonen av porøse plater ble nedlagt, fra nå av satset Nøsted Bruk utelukkende på hardplater.

Fem nybygg ble planlagt, deriblant et 413 kvm stort nybygg for en ny presse for hardplater, innkjøpt ”pent brukt” fra et svensk konkursbo. Netto produksjonsøkning var beregnet til ca. 15.000 tonn. Deretter kom et nybygg med kappe-, herde- og fukteavdeling, og et bygg med velferdsrom, spisesal og garderobe m.v. Et nytt siloanlegg sto også på ønskelisten. I herde- og fukteavdelingen ble det montert to tromler med en diameter på 10 meter, som i høy grad var med på å rasjonalisere driften. Fra før av var det bare én eneste bedrift i verden som benyttet slike tromler i stedet for de tradisjonelle herde- og fuktekamrene, Norsk Wallboardfabrikk A/S på Vennesla. Tromlene sørget for at prosessen kunne gå kontinuerlig, og de inneholdt til enhver tid 600 plater.

Konkurs for tredje og siste gang

Ved utgangen av 1970 var det 235 ansatte ved Nøsted Bruk, og i 1972 ble den omfattende utvidelse av fabrikken med nye maskiner fullført. Men satsingen på hardplater medførte store komplikasjoner med mange tekniske feil som førte til at Nøsted tapte flere millioner kroner og fikk svekket likviditet.

I 1974 begynte dessuten hele treforedlingsindustrien å få problemer, noe som medførte at Nøsted fikk ytterligere vanskeligheter. Sommeren 1975 kom Nøsted Bruk under akkordforhandling, og Finansdepartementet satte som betingelse for å yte bistand til fortsatt midlertidig drift, at bedriften skulle åpne konkurs.

Bedriften hadde 200 ansatte da konkurs ble åpnet. Dette var innledningen til en langvarig dødskamp og et uverdig spill ble innledet. Staten dannet et interimselskap som skulle drive konkursboet på leiebasis frem til 30. september 1976, Nøsted Industrier Interimselskap A/S. Det nye selskap besto av staten og Nøsted Bruks to konkurrenter, Berger Langmoen A/S og Norsk Wallboard A/S, som gikk inn med en tredjedel hver.

For å sikre arbeidsplassene gikk staten inn med et likviditetslån på 3,5 mill. kr., samtidig med at det ble stilt offentlig garanti for driftskapital. Det var et aktivt engasjement fra de ansatte som førte frem til denne løsningen.

I mai 1976 vedtok konkursboets bostyre at man ikke ville forlenge leieavtalen når den utløp samme høst, men ville i stedet selge hele anlegget. Gjelden var samlet på rundt 43 mill. kr. Industriminister Bjartmar Gjerde ga uttrykk for at det var liten mulighet for å fortsette driften etter leietidens utløp, men foreslo at det ble utredet hvorvidt et av selskapene i interimselskapet eller begge kunne kjøpe Nøsted. Selv om man fant frem til en praktisk ordning, gjensto det vanskelige finansieringsbehovet.

”Nøsted Bruk er tvunget inn på en dødslinje. Bedriften med 200 ansatte er et offer for et spekulativt spill innen norsk wallboardindustri. Det er helt ufattelig at Nøsted som nå regnskapsmessig går godt og samtidig kan levere kvalitetsprodukter skal være nødt til å stanse hjulene”, sa fagforeningsformann Roar Gundersen, som pekte på muligheten for at arbeiderne selv overtok Nøsted Bruk. Statssekretær Reidar Engell Olsen i Industridepartementet ga nytt håp da han uttalte at ”noen nedlegging av bedriften kommer ikke på tale, den som kjøper Nøsted Bruk, vil måtte gjøre det på vilkår som sikrer arbeidsplassene”, men ga samtidig uttrykk for at ”vi må finne en helhetsløsning for wallboardindustrien, og det er mange hensyn å ta”. Men dersom Nøsted skulle fortsette som tidligere, ville det i sin ytterste konsekvens føre til at f. eks. Hunton Bruk (Norsk Wallboard A/S) ville gå nedenom og hjem, sa statssekretæren idet han pekte på at norsk wallboardindustri slet med overkapasitet, som generelt sett måtte trappes ned.

Dødskampen fortsetter

[bilde]Ut over våren og sommeren syntes fremtiden mørk. Forhandlinger med Industridepartementet, Industrifondet og de to nye medeierne, Norsk Wallboard A/S og Berger Langmoen A/S, førte ikke til resultater.

Situasjonen var at Nøsted Bruks to fremste konkurrenter på wallboardmarkedet hadde hånd om bedriften sammen med Industridepartementet gjennom Industrifondet. Det ble på mobilisert for at Nøsted skulle overleve, men når hele den norske industriens samlede situasjon, preget av overkapasitet og dårlig lønnsomhet var i spill, lå det kutt i kortene.

Departementet bestemte seg for å si nei til fortsatt økonomisk bistand til Nøsted for å drive en av produksjonslinjene videre, slik et utvalg hadde foreslått i et forsøk på å berge i alle fall 100 arbeidsplasser. Noe måtte ofres for å sikre den samlede norske wallboardindustrien mot bl.a. svensk konkurranse. Det ble Nøsted Bruk.

Den 28/10-1976 besluttet generalforsamlingen i Nøsted Industrier interimselskap at driften skulle opphøre to dager senere. Bedriften hadde 133 ansatte da dørene ble stengt kl. 14.00 den 30. oktober 1976. ”Utakk er de armes lønn”, sa ordfører Erik Dalheim: ”Det kan en virkelig si om Nøsted-arbeiderne. De hadde fortjent en langt annen skjebne.” Kommunen hadde kjempet Nøsteds sak, blant annet ved å tilby seg å kjøpe anlegget for 17,5 millioner kroner, men ga opp kampen til slutt fordi den mente at både staten og de to konkurrentene ville fortsette å motarbeide Nøsted.

Dermed var det satt sluttstrek for et spill som ble betegnet som uten sidestykke i norsk industrihistorie.

Skuffet eier og sogneprest i harnisk: ”1970-årenes største industriskandale”?

Fem år etter konkursboets åpning ble booppgjøret sluttet i 1980. Oppgjøret ble meget godt og kreditorene fikk tilbake store deler av pengene sine, med god dekning også til de uprioriterte kravene. ”Booppgjøret kunne ha vært enda bedre, og det ville det blitt dersom vi selv hadde stått for avviklingen”, sa Oddvar Bjerknes i et intervju. Han mente det var unødvendig at bedriften ble slått konkurs:

”Bedriften kunne ha blitt reddet hvis vi hadde fått hjelp av banken og departementet for å komme over kneika. Vi var innstilt på å søke offentlig akkord for å få sanert gjelden og jeg er overbevist om at Nøsted kunne ha blitt reddet, hvis det hadde skjedd. Men vi fikk beskjed om at vi måtte la oss slå konkurs for å redde arbeidsplassene. Nye eiere skulle overta og drive bedriften videre, men det gikk jo ikke. Kanskje ble det heller ikke forsøkt så veldig hardt. Bedriften hadde vært i familiens eie i over 40 år da den ble nedlagt, jeg hadde selv arbeidet der nesten like lenge. Når man så opplever at bedriften nærmest blir ofret for at andre skal overleve, er det klart at det vekker mange slags følelser”, sa Bjerke.

Også sogneprest Peter ”Pedro” Lundh i Tangen menighet var kritisk: ”Hvor stor tabbekvote skal offentlige myndigheter ha?” spurte han i Fremtiden: ”Skal vi bare uten videre godta alvorlige tabber som fører til at en moderne industribedrift går tapt, til tross for at den egentlig har livets rett? Bør ikke alle lære av sine feil for å forhindre at de gjentas? Etter min mening bør det nå iverksettes offentlig granskning av omstendighetene omkring Nøsted Bruks konkurs, det er mange ting som bør klarlegges i denne saken. Nøsted Bruk ble ofret i et politisk spill om millioner. Bedriften ble nedlagt, plukket fra hverandre og mye ble solgt til skrapjern. Den ville klart seg hvis den hadde fått hjelp til å komme ut av sine akutte økonomiske problemer. Men myndighetene ga nærmest ordre om at bedriften skulle la seg slå konkurs. Jeg synes dette er 70-årenes største industriskandale.”

Nytt liv på Nøsted

I 1976 solgte konkursboet det 66 mål store bedriftsområdet til O. Bergerud Skraphandel & Kranservice A/S  og Mertex A/S for 18 mill. kr.  Bergerud ville benytte området til et moderne gjenvinningsanlegg, mens Mertex’ planer syntes mer vage.

Salget vakte ingen stor jubel hverken i stat eller kommune. ”En fremtidig bruk må gagne samfunnet”, skrev ordfører Dalheim i et brev til Landbruksdepartementet, der han slo klart fast at man måtte finne en utvei slik at kommunen kunne overta det nedlagte fabrikkanlegget, og at dette måtte skje gjennom en statlig medvirkning til kjøpet. Landbruksdepartementet anbefalte at staten benyttet sin forkjøpsrett til fordel for Drammen kommune, saken ble tatt opp av regjeringen i statsråd, og slik ble det. 

Drammen kommune ønsket en mer samfunnsnyttig utnyttelse med flest mulig nye arbeidsplasser, noe man lyktes med. Overtagelsen fant sted 15. juni 1977, og i de følgende år utparsellerte kommunen eiendommen til bedrifter som ga mange nye arbeidsplasser. I alt fikk ca. 20 ulike bedrifter sin virksomhet på det gamle bruksområdet, med bilimportøren F. E. Dahl (senere Toyota Norge A/S) som den største.

36 leiligheter i Nøsted Haveby, hovedsaklig hybelleiligheter oppført av Nøsted Bruk, ble solgt på det åpne marked til priser på mellom 120.000 og 140.000 kroner. Feriehjemmet ved Drammensfjorden ble overdratt vederlagsfritt av fagforeningen til Norsk Folkehjelp.

Tekst: Per Otto Borgen (Dag Andreassen)

 

Grunnlagt: 1875

Avviklet: 1976

Antall ansatte: 300 (1950-60)

Adresse: Svelvikveien, Drammen

Kilde: Made in Drammen, Industrihistorie fra en Østlandsby. Per Otto Borgen, Reidar Heieren, 2011