Christianssands Møller

Christianssands Møller ble grunnlagt i 1888 som hvete-, rug-, bygg og maismøller. I 2008 ble produksjonen stanset, maskinene ble demontert og overført til produksjonslokaler på Østlandet. I forbindelse med nedleggelsen ble det foretatt en dokumentasjon av produksjonslinja.

Kornsiloen på Odderøya. Foto Anita Nilsen (Ingressbilde)

Med et skråblikk på kornsiloen til Christianssands Møller på Odderøya.

Det Norske Næringsliv - Vest-Agder Fylkesleksikon (1953), s 485- 486

Hvete-, rug-, bygg og masimøller er grunnlagt i 1888 som "Interesseselskabet Christianssands Møller". Samme år brente mølle nr 1. Den ble straks gjenoppbygd og fikk m oderne og tidsmessig maskineri. Firmaet ble i 1896 omdannet til aksjeselskap med kapital kr. 160.000,-. Mlkke nr. 1 brente atter ned i 1900, men ble oppbygd i 1901, og samtidig ble aksjekapitalen utvidet til kr. 375.000. Aksjekapitalen ble pr. 1/1-1937 forhøyet til kr. 468.750,-. All lossing av korn foregikk helt til 1924 med håndkraft og ble kjørt med hester til møllen.

Foto fra artikkelen i årboken til Vest-Agder-fylkesmuseum 2006Foto: Ingrid Brandal Olsen<br>Foto: Ingrid Brandal Olsen
Foto fra artikkelen i årboken til Vest-Agder-fylkesmuseum 2006

I 1924 ble det derfor anlagt et moderne pnevmatisk (sic.) losseanlegg med en kapasitet av 50 tonn pr. time på Smiths kai. All transport ble samtidig overført til lastebiler. Det ble i 1929 opprettet egen hvetemølle. i 1932 og 1938 lot selskapet ombygge og modernisere møllen, som i teknisk henseende står på høyde med det beste som kan skaffes for fremstilling av et kvalitetsprodukt. I 1936 oppførtes et siloanlegg ved havnen som rommer 6000 tonn og 10.000 sekker mel. Til siloen hører et kjørbart losseanlegg med en kapassitet av 100 tonn korn pr. time.

Siloen er tegnet av arkitektene Sverre Aasland og Arne Korsmo, og fikk i 1939 utmerkelsen Diplom fra A. C. Houens fond, som regnes som en av Norges fremste utmerkelser innen arkitektur og byggeskikk. (Kilde Wikipedia 17.01.2012)

Byggekunst sin presentasjon av kornsiloen til Christianssands Møller.Foto: Byggekunst<br>Foto: Byggekunst
Byggekunst sin presentasjon av kornsiloen til Christianssands Møller.
Faksimile fra Byggekunst er tidligere publisert i artikkelen til Ingrid Brandal-Olsen i Vest-Agder Fylkesmuseums årbok 2006.

I 1949 tok en fatt på moderniseringen av kornsiloen på selve Møllene, hvor celleveggene måtte fornyes og ombygging og modernisering av renseriet, et arbeid som kom på ca. 600,000.00 kroner. Hvetemøllen er utbygget og en regne med en kapasitet av 45 tonn i døgnet. Driften går kontinuerlig natt og dag fra søndag kveld kl. 22 til lørdag kl 13 i tre skift. Under en vandring i renseriet og møllene treffer en nesten ikke en arbeider. Arbeidet er så automatisk og innelukket at en bare trenger 2-3 mann til å passe på. I 1951 ble der i lagerhuset ved Sikoanlegget på Odderøya innstallert et morderne Forblanderi. Christianssands Møller beskjeftiger i alt 50 personer. Omstetningen beløp seg til 7,4 millioner kroner i 1950. Bedriftens administrerende direktør og formann i styret er Arthur Fr. Eriksen.

Andre nettressurser:

Digitale bilder i Vest-Agder har en del foto relatert til Christianssands Møller.

Søk i Arkivportalen gi også funn knyttet til Christianssands Møller.

Utdrag fra artikkelen om Christianssands Møller skrevet av Ingrid Brandal Olsen og publisert i årbok for Vest-Agder fylkesmuseum i 2006:

Møllehistorikk

Ut fra gamle beretninger om Kristiansand bys privilegier vet vi at det har vært drevet møllevirksomhet på Grim allerede før byens grunnleggelse i 1641.[1]
Det var vannkraften fra Grimsbekken som var forutsetningen for at flere møllebruk ble anlagt her. De såkalte Grims Møller, som opprinnelig var tre ulike møller, var både i offentlig og privat eie frem til 1888.  Da ble de kjøpt opp av flere handels- og skipsfartsinteresser som gikk sammen og dannet ”Interesentskabet Christiansands Møller”. [2]  Selskapet ble nå en moderne og kapitalsterk møllebedrift. En av de viktigste forutsetningene for dette var at Christiansands Møller var blant de norske møllebedriftene som fra 1870-tallet investerte i den såkalte valsemølleteknologien. [3] Dette teknologiske fremskrittet var et viktig ledd i effektiviseringen og rasjonaliseringen av den norske mølleindustrien. Valsemølleteknologien hadde mange fordeler. Blant annet utkonkurrerte valsestolene de gamle kvernsteinene ved at de formalte mer effektivt og krevde mindre energi.  Stålvalsene, som var riflet, ”kuttet” kornet fremfor å knuse det, slik at man fikk et finere mel av høyere kvalitet enn ved kvernsteinsformaling.

Den nye teknologien, sammen med blant annet lavere tollsatser, åpnet også for at de fleste møllene gikk fra å være såkalte leiemøller, til å drive som handelsmøller. Mens man ved leiemøllene malte andres korn og tok leie for det,importerte handelsmøllene kornet selv, malte det, og solgte det foredlete produktet på det norske markedet. Ved innførselen av valsemølleteknologien og fremveksten av handelsmøllene, kan vi snakke om mølleindustrien som en effektiv storindustri. Dette var en type industriell virksomhet som, sammen med blant annet bryggeriene, var blant de mest kapitalsterke i landet. Møllevirksomheten var konsentrert om få bedrifter som hadde nok kapital til å investere i den nye teknologien og til å importere store mengder korn. Utgiftene dette innebar førte til få nyetableringer innen bransjen etter moderniseringene på 1870 og 80-tallet. Møllebedriftene som fortsatt er i drift i dag, deriblant gamle Christiansands Møller, er derfor et resultat av den industrialiseringen som fant sted innen møllevirksomheten i denne perioden.

Som en konsekvens av omlegging til handelsmølledrift kom behovet for å lagre store mengder korn. Den vanlige måten å lagre korn på var å lagre kornet på kornloft, det vil si horisontalt i etasjer. Dette var imidlertid tungvint og plasskrevende. Fra 1890-tallet dukker derfor de første kornsiloene opp ved norske mølleanlegg. I silo lagres kornet vertikalt, noe som var en langt mer rasjonell og lettvint måte å lagre på.

Christiansands Møller fikk sin første kornsilo i 1901 da hele Mølle nr. 1(også kalt øvre mølle), ble gjenoppbygget etter en brann. Det nye anlegget ble oppført i teglstein. Det var denne møllen som ble bedriftens viktigste, og etter hvert eneste anlegg.[4] De eldste teglsteinsbygningene ved gamle Christiansands Møller, stammer fra denne gjenoppbyggingen.

Ved havnen i Kristiansand skjedde det også en utvikling som var nødvendig for en effektiv mølledrift. Det var her skipene med importkornet la til kai. Frem til 1924 ble kornet losset manuelt og fraktet til møllen med hest og kjerre. Dette var svært ressurskrevende ettersom lossing av en båt kunne kreve opptil 100 mann og mellom 40 og 50 hester. I 1924 skal det derfor ha blitt investert i et pneumatisk lossesystem. Et pneumatisk lossesystem ligner en støvsuger som suger kornet direkte opp fra skipets lasterom. Dette gjør arbeidet med
lossing lettvint med liten bruk av håndkraft. Samtidig med det nye lossesystemet begynte møllen å ta i bruk lastebiler som transportmiddel mellom havnen og anlegget på Grim. Transporten av kornet fra skipene i havnen til møllen på Grim var nå lettvint og effektiv, men behovet kom snart for en kornsilo ved havnen som kunne lagre kornet midlertidig, slik at man slapp å losse direkte opp i ventende kjøretøy.

I 1929 blir Statens kornforretning opprettet. Denne opprettelsen var en direkte årsak til at Christiansands Møller, som et av de første mølleanleggene her til lands, fikk en egen havnesilo utført i armert betong. En av Statens Kornforretnings viktigste oppgaver var å bygge opp et beredskapslager for korn som skulle være tilstrekkelig til å dekke ett års behov med rasjonering i en krigssituasjon. Erfaringer fra 1. verdenskrig hvor landet hadde fryktet hungersnød som følge av handelsblokade og høye kornpriser, førte til at man ønsket
et slikt beredskap. Silobyggingen slo derfor for alvor fart i mellomkrigstiden, hvor nær sagt alle norske mølleanlegg fikk slike beredskapssiloer. I tillegg til at det ble oppført flere havnesiloer som ikke var knyttet til noe bestemt mølleanlegg. Den nye kornsiloen på Odderøya sto ferdig i 1935 og ble, foruten å forsyne Christiansands Møller med korn, et viktig symbol på statens tiltak for å hindre mulige fremtidige hungerskatastrofer. Og, som jeg vil vise, var dette byggverket, arkitektonisk og teknologisk sett også et viktig symbol på det
moderne fremskrittet. For bedre å belyse hva som var nytt og moderne med havnesiloen på Odderøya, vil jeg først vende blikket tilbake til møllebygningen og kornsiloen på Grim, som ble oppført vel tretti år før havnesiloen.

Mølleanlegget på Grim

Anlegget til Christiansands Møller, dagens Lantmännen Mills, ligger på en langstrakt tomt ved Setesdalsveien. Bygningsmassen er sammensatt av bygninger fra ulike perioder utført i
materialer som tre, tegl og betong. De eldste bygningene er fra 1800-tallet. De nyeste er fra 1970-tallet. Mest karakteristisk og dominerende er likevel bygningsmassen lengst nordvest på anlegget. Her ligger selve møllebygningen og kornsiloen. Deler av møllebygningen er fra 1880-tallet, men mesteparten av den, samt selve kornsiloen, stammer fra gjenoppbyggingen etter brannen i 1901.

Kornsiloen ligger fremst med fasaden mot Setesdalsveien, mens møllebygningen fortsetter bak denne og danner en L-form. Bygningene er oppført i upusset tegl og er stilmessig typisk for den tidens industriarkitektur.

Møllebygningen har kjeller, fire etasjer og loft. Vinduene i etasjene står to og to sammen og er avrundet mot toppen med en slak bue, en såkalt segmentbue. Over vindusparene dannes en ny, større segmentbue som strekker seg over begge vinduene. Veggen Mellom hvert vinduspar er veggen forsterket i form av brede lisener som er forbundet med hverandre øverst ved hjelp av romanske buer. Til sammen utgjør lisenene og buene øverst en kolossal blindarkade som strekker seg i hele fasadens høyde. Over arkaderekken markerer en profilert gesims overgangen mot taket. Møllebygningens tak har sadelform med takoppbygg i form av arker. Arkene har vinduspar som i etasjene under, og antydninger til små hjørnetårn.

Kornsiloen har en lignende utforming som møllebygningen med vindusopplyst kjeller, saltak med to arker og blindarkader bestående av kraftige lisener i eksteriøret. Sentralt plassert øverst på fasaden mot veien, har siloen et stort buet vindu. Ut mot sidene, i høyde med dette vinduet, finner vi de samme antydningene til små hjørnetårn som på takarkene.

Det som gjør at det er mulig å kjenne den igjen som silo, er at den, med unntak av helt øverst og helt nederst, mangler vinduer. Dette skyldes at det bak teglsteinsveggen skjuler seg vertikale kornceller i laftet plank som strekker seg fra bunn til topp. Ettersom korncellene er laget av tre, sees forsterkninger i form av rekker av jernbolter i siloens yttervegg. Cellene fylles øverst. For å gi lys til toppetasjen over cellene, har derfor siloen et stort buet vindu mot veien.

For å kunne transportere kornet opp over cellene, benyttes en såkalt kornelevator. Kornsiloen som lagringsmetode er opprinnelig en amerikansk oppfinnelse fra midten av 1800-tallet, og forutsetningen for å kunne lagre i silo fremfor i sekker på kornloft, var nettopp kornelevatoren. I USA har kornsiloen fortsatt benevnelsen grain elevator etter denne innretningen. Kort forklart består en kornelevator av en kjede av kopper eller begre som skufler med seg kornet nederst og tipper rundt øverst slik at kornet tømmes ut over cellene.  Kornelevatoren har maskineri øverst som driver den. Dette gjør at kornsiloene må ha et elevatortårn som er høyere enn resten av bygningen. Elevatortårnet på kornsiloen på Grim er synlig øverst som et takoppbygg i forlengelse av fasaden mot veien. Takoppbygget ligner et kirketårn med pyramidetak og et smijernsspir øverst. Tårnet er vakkert dekorert med byggeåret 1901 støpt i et lysere felt sentralt plassert over det store buete vinduet.

Bygningselementer som lisener og buete vindusavslutninger er dekorativt og gjør fasaden dynamisk og spennende. Dette er likevel elementer som kan forsvares som nødvendige rent konstruksjonsmessig når en bygger i tegl. Lisener fungerer som forsterkninger av veggen og vinduene må være buet øverst dersom en ikke benytter seg av en overliggende jernbjelke. Det som ikke kan forsvares ut fra nyttehensyn er lisenenes utforming som blindarkader, kornsiloens tårnavslutning og den tårnlignende hjørnedekoren. Kornsiloens treceller er således ”gjemt” bak en dekorativ fasade som gir bygning et middelalderpreg som kan gi assosiasjoner til borg- og kirkearkitektur. 

Tidligere benyttet i artikkel skrevet av Ingrid Brandal Olsen i Årbok for Vest-Agder fylkesmuseum 2006.Foto: Møllearkivet<br>Foto: Møllearkivet
Tidligere benyttet i artikkel skrevet av Ingrid Brandal Olsen i Årbok for Vest-Agder fylkesmuseum 2006.
Eldre foto av kornsiloen og møllebygningen på Grim. (Møllebedriftens arkiv)

Dette ”lånet” av fortidens former var vanlig innenfor historismen, en stilperiode som gjorde seg gjeldende her til lands fra ca. 1850 til omkring 1910. Typisk for historismen er at det ikke er en enhetlig stil, men et mangfold av ulike stiler som henter trekk både fra klassisisme og middelalder. Man kunne rendyrke en stil, men typisk for retningen var også at man kombinerte flere stiltrekk i en og samme bygning.

Innenfor industriarkitekturen ble middelalderen ofte foretrukket. Dette var ikke tilfeldig. Ifølge den danske arkitekturhistorikeren Caspar Jørgensen, kunne valg av denne stilen gi bygningen en høyverdig karakter og for eksempel ligne et palass, en borg, eller en kirke. Gjennom slike assosiasjoner kunne industriherren vise sin høye status, en status som kunne sammenlignes med middelalderens adel og kirkemakt. Han viste også at han var intellektuell gjennom sin interesse for arkitektur, og at han hadde sansen for kvalitet, noe som også var god reklame for produktet.[5] Et eksempel på at fabrikkens utseende ble brukt som markedsføring er brevhoder med avbildning av fabrikkanlegget.

Fra artikkel i Årbok fra Vest-Agder Fylkesmuseums årbok 2006Foto: Møllearkivet<br>Foto: Møllearkivet
Fra artikkel i Årbok fra Vest-Agder Fylkesmuseums årbok 2006
Brevhode som viser mølleanlegget. Ukjent årstall. (Møllebedriftens arkiv)

Mølleanlegget på Grim, slik det sto ferdig i 1901, var altså noe mer enn ren nyttearkitektur. Det middelalderske preget som blir vektlagt gjennom dekorative detaljer var et bevisst og tidsriktig valg fra fabrikkeiernes side for å gi forbrukerne et ”riktig” bilde av hva bedriften sto for. Svært tidsriktig var bedriftens eiere også vel tredve år senere, da den nye havnesiloen skulle oppføres på Odderøya. Bygningsteknologisk var den svært moderne, og for å gi en passende estetisk form til bygget, ble to av landets fremste arkitekter hentet fra hovedstaden.


[1] Aktieselskapet Christiansands Møller, Kristiansand:
A. M. Hanches Forlag, 1902

[2] Fra 1896
drevet som aksjeselskap under navnet Aktieselskabet Christiansands Møller.

[3] En av de
eldste valsestolene ved Christiansands Møller kan i dag sees på Teknisk Museum
i Oslo.

[4] Mølle
nr. 3 ble solgt til Christiansands Bryggeri i 1899, mens driften ved mølle nr.
2 ble nedlagt omkring 1913.

[5] Caspar Jørgensen, ”Changing
Perceptions of Industrial Architecture in 1770-1940” i Yhdyskuntasuunnittelu.
The Finnish Journal of Urban Studies nr. 41 Helsinki: 2003

 
I forbindelse med at produksjonen opphøre i lokalene i Kristiansand, ble det foretatt en dokumentasjon av prosessen fra korn til mel. Fra forordet i rapporten:

Siste kornkjøring våren 2008Foto: Bredalsholmen Dokk og Fartoyvernsenter<br>Foto: Bredalsholmen Dokk og Fartoyvernsenter
Siste kornkjøring våren 2008

"I den foreliggende rapporten presenteres produksjonslinja ved CM, maskinene og deres plassering og funksjon, etasje for etasje, gjennom skissene i rapporten og gjennom de vedlagte foto av samtlige maskiner. Kornets vei gjennom produksjonslinja, fra korninntak til utlevering av mel til bil, er beskrevet i tekst innledningsvis, mens lyd- og filmopptak følger som vedlegg i tillegg til bildene."

Rapporten kan lastes ned her...